Cato liker seg på camp. Base Camp (BC), Camp 1 og Camp 2 osv. Siste nytt er at han har flyttet seg til Camp 3. Her ser dere bilde av den campen han tilbringer mest tid på: Oppheim camping. Tindra i stolen utenfor en av gromfølgerne av bloggen sitt spikertelt. Her har vi kort avstand til fjell, snø og flott natur, de tingene som står høyt i kurs hos Mr. Risløw.

Jo da det går helt fint meg jentene og meg. Vi lever våre vanlige liv, litt gøyere siden det er skoleferie og jeg har også noen uker ferie fra i dag. Cato bruker mye tid sammen med jentene og meg, og det merkes veldig at han ikke er her om dagen. Man merker det på mange områder. Det er mindre klær på gulvet på badet og det er færre sko like innenfor inngangsdøren (kan være opptil 7-8 par som bare er hans), og jentene er lengre våken om kvelden. De største av småjentene er nå introdusert til gode gamle filmer som Ringenes Herre og Mens du sov. Som lærer er Cato veldig opptatt av at man som elev skal være utsovet. Jeg er ikke så opptatt av det...og nå er det skoleferie i tillegg. En av naboene mine legger seg klokken ni (jeg kan ikke si hvem det er). Akkurat de likte kanskje ikke at jentene med venninner var ute å fargela hele asfaltplassen fremfor huset her en kveld kl 2230. Til mitt forsvar var det den ene dagen det var sommer i Øygarden i juni.

Det er ofte jeg som kommer med ideene om hva vi skal finne på, uten at jeg alltid er i stand til å gjennomføre det….men det er jo selvsagt Cato. Sier jeg snøhule, så graver Cato huler til både sin familie og andre sine, og sier jeg telttur med litt kajakk, bål og sånn, så har Cato fylt hengeren med 2-3 kajakker, kassevis med våtdrakter og annet utstyr. Jeg fikk stoppet han før han slengte på bålpannen. Jeg kjenner ingen som har så mye energi og opplevelsestrang som Cato.

Vi er ikke redde og ikke nervøse, men det er uendelig viktig for oss at Cato ikke skader seg eller forfryser en kroppsdel, at han har det bra og at han koser seg. Om han kommer seg til toppen betyr ikke så mye for meg eller jentene. Men det er klart at vi heier på Cato. Cato har en stor familie med både foreldre, søsken og barn. Han er svigersønn, nevø, svoger og mer til, og alle heier på han, men de puster kanskje ikke helt nederst i lungene før han er vel hjemme. Cato har vært på jakt etter farer siden han var ung og lovende (lenge før han traff meg) og vi er vel alle vant med å være litt urolig i perioder. Cato har alltid vært fjellvant, fra han gikk i fjellet med mor og far, til jaktturer som ungdom og voksen og de siste 12-13 årene på litt høyere fjell.

Jeg er sikker på at han tar de riktige valgene om det skulle spisse seg til og jeg vet hva han setter høyest i livet: alle oss her hjemme.

Verdens kaldeste fjell? vetkje helt med det altså…. Se her da:

Dette bildet er tatt av en annen gjeng for mange år siden, i Camp 2. Da snakker vi langt oppe i fjellheimen. For et utrent øye ser ikke dette særlig kaldt ut…. Jeg ligger våken om nettene og tenker på at Cato mye heller skulle vært under vår varme dyne, og ikke vært der oppe i kulden. Men hvis dette stemmer så kommer Cato hjem solbrent på lårene. Som jeg skrev på slutten av forrige blogginnlegg så var de i gang med å bære mat opp til Camp 2. Jeg vil i den forbindelse gjøre oppmerksom på at min antakelse om at de går oppover og ned igjen etterpå faktisk stemmer. Dette inngår i akklimatiseringen. Se tidligere blogginnlegg, wikipedia sin forklaring av det (for noen) ukjente begrepet. Eventuelt: google it.

Nå har det gått litt tid og de har kanskje fått opp resten av maten og utstyret sitt. De gravde det visst ned der oppe. Håper de merket stedet godt. Cato laget noen flotte snøhuler med noen andre sterke menn i vinter. Vi, kvinner og barn, kom opp når hulene var ferdige. Dette med likestilling gjelder ikke i alle sammenhenger. Iallefall, poenget: jeg tenkte gjenbruk og morro for andre som vi prøve å sove i snøhule -  vi må merke inngangen til hulen. Husker ikke helt hva jeg merket den med. Jeg kan aldri tenke meg at jeg ofret en skistav for det, men noe merket vi den iallefall med. Da vi kjørte over Vikafjellet noen uker senere var det speilblank snø…..hmmm, ikke så mye som et spor i snøen. Håper de har en lengre stang eller at Denali en noe mindre værhardt enn Vikafjellet…

En annen ting jeg uroer meg for er om Cato er mett. Cato har ansvar for noen få huslige syssler. Jeg kommer ikke på noen akkurat nå, men har har ….jo forresten: han går jo med bosspannene. Dette med mat, matlaging og sikre at alle spiser, det er mitt ansvar. Nå er han sammen med venner i fjellet, og jeg håper han har nok mat. De har med seg mat for mange dager, til og med om de må vente på en værluke (jeg tror det betyr at det er meldt fint nok vær i en lang nok periode til å ta toppstøtet). Cato er kjempe god på Real turmat, så jeg håper de pakket det. Da han laget middag til oss (den gangen), serverte han Real Turmat til hele gjengen. Vi kunne velge smak selv.

Hun ene som Cato reiser meg, hun med egen reisefacebooksid blir tracket. Tenkte å kjøre en spøk om at hun sikkert er på tinder for der blir man tracket eller at hun kanskje har fotlenke, men jeg kjenner ikke den damen i det hele tatt, så jeg tør ikke. Jeg satser uansett på at Cato er hakk i hel på henne. I så fall har de gått opp og ned noen ganger i samme rute. På det første bildet jeg har lagt til under ser en at gjengen går litt opp og ned...men se på det neste bilde under det neste bilde…..

Her ser vi resultatet av at de tok med så mye bagasje. De fikk ikke med den rosa trillevognen opp. Han i lekehelikopteret sa sikkert nei, og nå ser dere at de må ta utallige turer opp og ned med alt de har pakket med. 

28. juli fikk vi to satelittmeldinger på en i reisefølge til Cato. To på samme dag, det var kjempe greier. Jeg er redd det ikke blir så hyppig hele veien. I dag over satelitt, postet her: https://www.facebook.com/AimLofty/?pnref=story.

Flytta opp til camp 2 (2848m) og vaert oppe i camp3 (3400m)med mat og utstyr. 14km og mye vekt er flytta. Skiftende vaer.

8 timer senere fant de ut at de like gjerne skulle flytte opp til camp 3. Nå snakker vi høyere oppe i fjellet enn folk flest noen gang har vært.

min draum

(legg merke til at dette langt fra er min drøm….men jeg fant dette et annet sted på bloggen, og det er selvesten som skriver. Det var dette han lokket sponsorene med, før han loppet de for penger. Her er de han fikk med:

#kvalitetskontroll#monterøygarden#Torsvikelektro#peakfitness#ESHbetongogentreprenør#malerfirmamonsen#øygardenelektriske#martonoutdoor#øygardsmila#draumenomsevensummits#liveterbestute#utno#øygarden#hordaland#vestlandet#nrkhordaland#vestnytt#finndinsydpol#entreprenorjosteinoen#seadive#daleoenexperience#øygardenkommune#nordlyssport#Blackdiamond#Falcke#Stenehjemphoto#Kjellemann

I slutten av draumen ligg Mount Everest, men la meg starta med byrjinga. I år 2004 klatra eg Mont Blanc, og vart bitt av basillen. Å klatra høge fjell, gjorde livet verdt å leva. Å stå på toppen av verda, og la inntrykka synka etter planlegging, blodslit og knallhard trening, gav meining til utrykket -Det er nå ein kjenner at ein lever.

(Her har jeg bare noe jeg må legge til, som den superbloggeren jeg har blitt...sa jeg at dette var mitt 4. innlegg? Min bror sa i dag at jeg jeg måtte blogge om hemmeligheter og onenightstands hvis jeg skulle få treff på bloggen. Jeg har ikke noe sånt juicy på lur, men jeg var faktisk med på denne turen til Chamonix, nærmeste by Mont Blanc. Jeg reiste riktignok til Nice å spiste en lasanje da de klatret nesten til toppen av det fjellet….men poenget. Vi hadde lyst på barn- skikkelig lyst- og det var en lege med i reisefølget. Så på kveldene, mens de diskuterte reiseruter og goretexutstyr, så spurte jeg doktoren ut om tips og triks for å få dette til… og vips, uten at han hjalp mer til, så var det i boks. 9 måneder + 2 uker på overtid dukket det opp en liten jente- Cato mente vi burde kalle henne Chamonix).

Ein plan var i emning , men det var først etter å ha klatra Europas høgaste fjell Elbrus i 2008 og så Afrikas høgaste fjell, Kilimanjaro i 2012 at eg vart sikker i mi sak. Eg skal klara og klatra Seven summits. Dei sju høgaste fjella på dei sju kontinenta. Ei bragd få i verda har gjort før meg, og ingen, som bur så lavt, som ein meter over havoverflata i Øygarden!

I 2015 vart det høgaste fjellet i Sør Amerika, Mount Aconcagua besteget i januar, i august same år nådde eg toppen av Mount Kosciuszko i Australia. Til sommaren reiser eg til Nord Amerika, der verdens kaldeste fjell Denali ligg. Ein 21 dagers ekspedisjon ventar på meg der.

Kva kan eg gje attende til dykkar bedrift, mot at dåke støttar meg.

Ok, dette var siste nytt fra fjellbloggen for i dag. Det er sant som Sophie Elise sier: Det er knallhardt å blogge. Timesvis med skriving og research hver dag. Forresten veldig kjekt med den positive tilbakemeldingen.  

Base 1, tenker vi må ta frem igjen kartet fra sist innlegg, slik at vi henger med alle sammen. Tenkte å briljere med antall meter over havet denne campen ligger, men jeg ser jo her at det er ikke meter de opererer med på denne oversikten. Cato valgte sikkert bildet for å gjøre det ekstra vanskelig for meg. Iallefall ligger denne Camp 1 ved “foten av fjellet”. Om dette er riktig fot, det er jeg usikker på, men proffene sier ofte “ foten av fjellet”. Kanskje foten er lenger nede, men der er iallefall til venstre på bildet fjellfolkene oppholder seg nå- tror og håper jeg. Sist de meldte inn over satelitten så skulle de gå til Base 1. Mine faste følgere (nå ler jeg høyt inni meg) vet allerede det, men jeg vil ta høyde for eventuelle nye følgere.  

Fant noe juicy på Hvitserk sine sider. Når jeg leste det så tenkte jeg at dette er bare helt fantastisk for Cato å oppleve. Jeg leste og så for meg hvordan Cato elsker livet der oppe i fjellheimen:

“På Denali er det vanlig å legge igjen depoter oppover fjellet med mat, fuel og annet utstyr, så det utgjør mange av dagsetappene. Fra camp 1 stiger det jevnt og trutt, med noen skikkelige motbakker innimellom. Men hele veien er det en fantastisk utsikt til fjellene rundt, til hengebreer, til kjente fjell som Mt. Foraker og Mt. Hunter. Denali har sine kjente punkter det også som Ski Hill, Kahiltna Pass, Windy Corner, Medical Camp og ikke minst den iøyenfallende Headwall, en 40-45 graders bratt bakke opp fra Medical Camp hvor vi går på faste tau og bruker jumar.”

Cato har reist med Hvitserk på tidligere turer (vet ikke hvilke, men han har en flott sånn posebag med logoen deres på ;-)) Neida, jeg tror han reiste til Aconcagua med Hvitserk. Jeg regner med at det er noen (les: andre reisekompiser) som har tilleggsinformasjon om akkurat det jeg har antatt her nå. Jeg kan eventuelt rette opp i kommende innlegg.

Mange som spurte meg den gangen hva Hvitserk var, og jeg husker jeg svarte at det er mye det samme som Star Tour, bare at de reiser til kalde og farlige steder, mens vi andre reiser til varme og farlige steder.

Så var det dette med å rette opp. For de som kjenner meg, så er ikke skriveleifer og annet slurv helt min greie, men kombinert med litt dårlig tid og mye greier, så kan det forekomme en feil eller to. Jeg har sikkert prøvd å trykke på “rediger dette innlegget” sånn cirka 37 ganger siden tirsdag morgen da jeg postet forrige innlegg, og denne stripete karen dukker opp hver gang…. helsiken altså. Det var et par kjipe feil i forrige innlegg, men slik blir det altså når Cato skal spare penger. Han valgte “simple site.com” som leverandør av bloggeside. Navnet i seg selv innbyr jo ikke til å kjøpe seg en side; en simpel side liksom. Men jeg tar dette opp med kundesupport, og håper jeg kan redigere kommende innlegg. Til sponsorene:

#kvalitetskontroll#monterøygarden#Torsvikelektro#peakfitness#ESHbetongogentreprenør#malerfirmamonsen#øygardenelektriske#martonoutdoor#øygardsmila#draumenomsevensummits#liveterbestute#utno#øygarden#hordaland#vestlandet#nrkhordaland#vestnytt#finndinsydpol#entreprenorjosteinoen#seadive#daleoenexperience#øygardenkommune#nordlyssport#Blackdiamond#Falcke#Stenehjemphoto#Kjellemann

så kan jeg jo bare si: han la ikke penger i programvare og bloggsider. Sant skal likevel sies, jeg blir bedre på det tekniske dag for dag (mulig det er meg og ikke de). Prøv å se bort fra at det ligger to faner øverst på siden som heter “standard side”. De er antakelig de to gangene jeg prøvde meg frem første gang jeg skulle legge noe ut, og det ikke gikk helt som det skulle. Jeg tør ikke å prøve å få de bort, i tilfelle hele siden kollapser. Og de som trodde jeg var god på data etter noen års karriere i et innovativt data- trodde feil.

Men ikke fortvil, jeg har funnet min nisje nå- det er blogging, opp til flere ganger i uken …. Nå er det bare å vente på neste gang vi hører fra gjengen i høyden. Inntil videre trenger jeg mer informasjon fra ekspertene i høyden.  

Dette er kanskje et bilde fra Camp 1, eller ikke. Flotte telt iallefall (sikkert dyre), flott utsikt og man kan se de har gjort seg klare med sånn mur av snø rundt teltet, Det er for at ikke teltet skal blåse bort med deg inni, om været skulle bli litt sint. Jeg håper Cato har tatt seg bryet med å bygge en høy mur.  

Siste nytt har kommet på satelitt onsdag aften:

Base camp til camp 1 i natt, snoe i lufta og mer/mindre taake, ok sikt. Alle i fin form. Venter naa paa vaer meldinga kl 20. Glade for aa vaere igang

Vaert oppe i camp 2 med 1/2 av mat og utstyr. Ligger gravd ned til vi kommer opp, slapper av og fyller pa med energi resten av dagen. Totalt 410 kg var m inn

Her går det unna, jeg krysser både fingre og tær for at Cato er mett og varm nok. Vi sender våre lykkeønsker til han og hele gjengen hans.

Ja da er vi klar igjen med nytt blogginnlegg, og tiden fra sist har jeg brukt til å lese meg opp på både fjellet, artikler og annet man bør vite når man blogger om fjellklatring :-) Jeg har nok en del å gå på når det gjelder kunnskap, innsikt og innsikt, men jeg prøver å ta sommerjobben min seriøst.

Etter mitt laaange innlegg sist uten bilder var det jo et under at jeg i det hele tatt fikk meg en like. Det viser seg nå at bilder er viktig og avgjørende for å få folk til å lese blogg, så dette beklager jeg og dere vil nå få en mer “behagelig lesning” som de kalte det. Jeg har ikke hørt noe mer fra gjengen på tur enda, så dette blogginnlegget er bygget på mine antakelser og den del informasjon fra internett.

Dette regner jeg med er ruten de tenker å ta. Cato sa før han reiste at jeg kunne poste det.

Dette bilde tok Cato mens han ventet på å bli godkjent for å gå med gruppen sin. Fra en bloggeksperts ståsted, med spesialisering på høye fjell, så ser det for meg ut som han langt fra er garantert å komme seg opp. Måtte været være med han og resten av gjengen. 

Her ser man et tydelig eksempel på at det ikke er bare kvinner som tar for mye bagasje med seg på tur. Cato har aldri måtte trille bagasjen i en så diger rosa trille når jeg og småjentene er med på tur. Alt dette skulle visst inn i det lekeflyet som dere så på forrige blogginnlegg.

PS: Det er flere dager siden dette, og vi kan derfor være sikker på at “flyet” holdt stand og fikk satt fra seg både Cato, gjengen og tonnet med bagasje.

Sist gang jeg hørte fra Cato var seint søndag kveld norsk tid. Da hadde gruppen akkurat blitt godkjent av det han kalte “rangerene”  - til å kunne prøve å nå toppen. De var klare for å fly videre til Kahiltna. Dette skrev en av damene Cato er på ferie med på sin egne reisefacebookside (imponerende):

Pakket og klare for å fly ut til BC, satser på 2 netter der før vi starter oppover fjellet 🗻 Fra nå av er vi på satelittsystem, melder inn når vi kan - Yiha! Alle hilser hjem

For amatører så betyr BC Base Camp. Det tenkte jeg meg med en gang, så her tyder det på at jeg har fått med meg litt. Jeg skulle jo selvsagt fulgt bedre med på det som Cato har snakket om de siste 8 månedene...men det har jeg ikke, så jeg er usikker på hva de skal gjøre der i Kahiltna (mulig at det er mer korrekt å si “på” Kahiltna). Dette bildet sendte han meg før han reiste. Jeg vet ikke helt om det er så spennende allerede der i/på Kahiltna, men la oss nyte utsikten, og ikke tenke så mye på detaljer.

”mest kjent for dårlig vær”

Det har jo mange likhetstrekk med sommer i Bergen om dagen. Her snakker vi nok antakelig noe mer frekt vær enn som så. Jeg har lest om folk som har vært værfaste i 9-10 dager (da rekker han ikke hjem til vi skal til Arendal i midten av måneden, jentene og jeg kommer i så fall alene Merete og Bjarte), og måtte reise hjem da de ikke hadde mer mat igjen.

Andre skriver at kulden er oppskrytt, og at 30 minus om natten ikke er noe å skrive hjem om. La oss ikke håpe det begynner å blåse så mye der oppe med 30 minusgrader. Jeg lærte tidlig i mitt forhold med Cato at det var forskjell på “vanlige” grader og effektive grader, avhengig av hvor mye det blåser. Nå skal jeg ikke begi meg ut på å forklare så mye mer rundt akkurat det, men de som er spesielt interessert kan eventuelt google selv.

En annen fact jeg hørte om tidlig - er akklimatisering. For å unngå for mye faktafeil viser jeg til Wikipedia sin forklaring.

Akklimatisering er et ord av latinsk opphav som betyr tilvenning eller tilpasning i forhold til klima og klimaendringer. Uttrykket brukes om det å tilpasse seg endrede livs- og utfoldelsesvilkår, og i dag mest om det å venne en menneskekropp til større høyder og tynnere luft.  

Ja nok en gang føler jeg meg som en skikkelig ekspert, og håper at følgerne til Cato føler det samme.

Siste melding fra gjengen kom denne morgenen: https://www.facebook.com/AimLofty/?pnref=story

Hatt en super dag i Base Camp. Pakket om og org'et oss, spist god mat. Alle aarstidene paa en dag, utrolig vakkert her. Starter paa turen til camp 1 i natt.

Da tenker jeg det er på tide for meg å begynne å gjøre research for hva som foregår på Base 1. To be continued…..

Ja slik ble det sommeren 2017, altså. Jeg har fått i oppgave å blogge for og om Cato, om fjell og vidde, stegjern og værluker. Fjell og vidde kan jeg ikke så mye om, men jeg kan jo eventuelt lese meg litt opp. Det jeg vet er at Denali er Nord-Amerikas aller høyeste fjell, og i følge en venninne det aller kaldeste i verden (jeg vet ikke om hun har greie på det, men hun hørtes overbevisende ut). Stegjern er noe metallgreier som man tar over skoene når man ikke vil skli og falle ned i en bresprekk tror jeg. Usikker på om han i det hele tatt hadde det med… men jeg regner ikke med at noen lager pakkeliste for å bestige Denali ut fra denne bloggen… Han tok med noen overpriste ski, som Black Diamond gjorde det mulig å kjøpe (jeg fulgte med på det han utførte av shopping før han reiste - interessen er noe større for shopping enn duuusjbager og reiseruter). Regner med at det er de han hovedsakelig skal skli rundt på. Det var iallfall en happy Cato jeg satt fra meg på Flesland torsdag ettermiddag, klar som et egg -både mentalt og med utstyret på plass.

Det at jeg aldri har fulgt en blogg eller lest Sophie Elise sin superblogg gjør det helt vilt at jeg i det hele tatt fikk bloggejobben. Men jeg skal lese meg litt opp på fjellklatring nå fremover. I tillegg skal jeg sette meg inn i triksene for å få flest mulig lesere. Risløwen selv hadde blitt veldig fornøyd med meg om jeg klarte å opprettholde koken i bloggen hans mens han var borte. Han kan sjekke hvor mange treff hvert blogginnlegg får og dette vil jo bli sammenlignet opp mot hva han fikk til på sine innlegg før han reiste, så her er det bare å dele med alle som gidder å lese. I går fikk jeg høre at likes og kommentarer også er likesproduserende... just sayin… Også dette med å by på seg selv da. Det har jeg hørt skal være bra. Nå er ikke jeg typen som vrenger sjelen og kaster følelsene mine etter folk, men jeg kommer til å bestige fjell (ba dum tss!) for å få litt swung på seerlistene. Jeg kan i den sammenheng allerede nå innrømme at jeg gråt som stri elv hele veien fra Flesland til langt forbi Loddefjord. Jeg vinket og kysset Cato avgårde, smilte og forsikret at alt var bra... tullet litt med det røde skjegget hans (som klør når det kommer i kontakt med andre fjes) ...satt meg i bilen og gråt. Jeg tok meg sammen når jeg nærmet meg Øygarden, og har oppført med pent og fattet siden. Jeg vet jo at han kommer hjem og er sikker på at han får en fin tur, men det er likevel mange uker, mange flyturer, kulde og ustabilt vær. Både jentene og jeg liker oss best når Cato er hjemme. Mitt fokus når han er borte skal være å holde fortet, få ned bosspannene selv og være supermummy, Jeg skal selvsagt få vevd inn andre følelsesutbrudd som måtte komme i ukene fremover.

Cato var litt streng i stemmen like før han reiste: “Det er veldig viktig at du får inn listen med sponsorer Katrine! -ellers kan du skrive om hva du vil”. Det skal jeg få til- hver gang, og vil i samme slengen benytte muligheten til å takke alle sponsorene for alle bidrag. Det er deres bidrag som gjør at Cato ikke tømte lønnskontoen min før han reiste, og jeg og jentene kan opprettholde vårt normale kosthold, og kanskje til og med ta oss en tur på kino ila de neste ukene. Det setter vi stor pris på. Mulig jeg må ta kontakt med dere direkte for ytterligere bidrag når min egen lønn tar slutt- om Cato sin hjemkomst drar ut frem mot den 19. juli. Jeg glemte å skaffe meg tilgang til lønnen hans neste måned. Det får vi bare se an. Men heder og ære skal dere iallefall få i bøttevis de neste ukene.

Som alene-mor til tre (som jeg er i noen uker), så har man ikke så mye tid til overs, så den faktabaserte delen av bloggen om fjell og hvordan man sakte men sikkert -i bitende kulde med kalde tær - beveger seg opp mot toppen av Denali, den må dere tålmodig vente på litt enda. Men jeg lover at det kommer, og ser for meg at det vil produsere mange likeklikk.

Og så var det dette med lengde på blogg da. Jeg vet jo ingenting om det heller. Jeg tenker at man velger selv hvor mye man ønsker å lese. Så her får Catos bloggfølgere ta ansvar selv. Min oppfordring er at man bare avslutter lesningen når man kjenner at det begynner å bli kjedelig. Det tror jeg er den enkleste løsningen for alle. Men nå må jeg avslutte. Jeg har mye på meg i kveld med å sjekke fakta og lese meg opp.

Jeg skal begynne med å lese:

https://www.facebook.com/AimLofty/?pnref=story, som er facebooksiden til en i reisefølget til Cato. Jeg er sikker på at hun har mye bra på lur som jeg kan dra nytte av fremover. Da er det bare å glede seg til

neste blogginnlegg dere! Det gjør jeg! Og sist men ikke minst: Lykke, lykke til Cato -med eventyret som akkurat har startet. Jeg vet det er et hav av venner og bekjente som heier på han!

#kvalitetskontroll #monterøygarden #Torsvikelektro #peakfitness#ESHbetongogentreprenør #malerfirmamonsen #øygardenelektriske#martonoutdoor #øygardsmila #draumenomsevensummits #liveterbestute#utno #øygarden #hordaland #vestlandet #nrkhordaland #vestnytt#finndinsydpol #entreprenorjosteinoen #seadive #daleoenexperience#øygardenkommune #nordlyssport #Blackdiamond #Falcke#Stenehjemphoto #Kjellemann 

Vanligvis når 50% av dei som klatrer Denali toppen, i år har mykje uvær, snøstormer og det faktum at det er ekstremt mykje bresprekker, gjort at berre 15% har nådd toppen i år. Me har for å sei det slik, ikkje oddsen med oss i ein sesong som har vore ekstrem tøff. 

Me kjem til å konsentrere oss om å løyse utfordringene med ro, ta oss god tid til akklimatisering, og ha fokus på sikkerhet for gruppa og den enkelte. I dag har me handla og pakka ekspedisjonsmat for heile turen, og i tillegg handla inn for 5 dager ekstrs, i tilfelle med blir liggende værfast.

I morgon skal me til lufthangaren der flyet som skal ta oss ut til breen står, me skal først ha ein times møte med Rangerene for Denali nasjonalpark. Dei vil sjekke ut om meg er kompetente til å dra på denne ekspedisjonen uten guide. Blir me godkjent, må me pakke om alt utstyret vårt for å få alt til å passe i flyet. Ein kan aldri vite når flyet går, for det letter når værutsiktene er gode nok til å lande på breen der Kahtlina basen ligg, me må derfor være klare for kjappt å kome oss i flyet når vi får klarering. Me kjem til å være kledd i ekspedisjonsutstyret, slik at om vi i vorst case scenario, ikkje får lette, kan overnatte ute ved flyet til dagen etter.

Dette er siste bloggen eg får skriven før eg ikkje har dekning meir, så herfra tar kånemor og bursdagsbarnet Katrine over.

Gratulerer med dagen kjære, snakkes rund 19.juli, love u❤️