1. jul, 2017

Du er vel nervøs? - ekje du redd?

Cato liker seg på camp. Base Camp (BC), Camp 1 og Camp 2 osv. Siste nytt er at han har flyttet seg til Camp 3. Her ser dere bilde av den campen han tilbringer mest tid på: Oppheim camping. Tindra i stolen utenfor en av gromfølgerne av bloggen sitt spikertelt. Her har vi kort avstand til fjell, snø og flott natur, de tingene som står høyt i kurs hos Mr. Risløw.

 Katrine Risløw sitt bilde.

Jo da det går helt fint meg jentene og meg. Vi lever våre vanlige liv, litt gøyere siden det er skoleferie og jeg har også noen uker ferie fra i dag. Cato bruker mye tid sammen med jentene og meg, og det merkes veldig at han ikke er her om dagen. Man merker det på mange områder. Det er mindre klær på gulvet på badet og det er færre sko like innenfor inngangsdøren (kan være opptil 7-8 par som bare er hans), og jentene er lengre våken om kvelden. De største av småjentene er nå introdusert til gode gamle filmer som Ringenes Herre og Mens du sov. Som lærer er Cato veldig opptatt av at man som elev skal være utsovet. Jeg er ikke så opptatt av det...og nå er det skoleferie i tillegg. En av naboene mine legger seg klokken ni (jeg kan ikke si hvem det er). Akkurat de likte kanskje ikke at jentene med venninner var ute å fargela hele asfaltplassen fremfor huset her en kveld kl 2230. Til mitt forsvar var det den ene dagen det var sommer i Øygarden i juni.

Det er ofte jeg som kommer med ideene om hva vi skal finne på, uten at jeg alltid er i stand til å gjennomføre det….men det er jo selvsagt Cato. Sier jeg snøhule, så graver Cato huler til både sin familie og andre sine, og sier jeg telttur med litt kajakk, bål og sånn, så har Cato fylt hengeren med 2-3 kajakker, kassevis med våtdrakter og annet utstyr. Jeg fikk stoppet han før han slengte på bålpannen. Jeg kjenner ingen som har så mye energi og opplevelsestrang som Cato.

Vi er ikke redde og ikke nervøse, men det er uendelig viktig for oss at Cato ikke skader seg eller forfryser en kroppsdel, at han har det bra og at han koser seg. Om han kommer seg til toppen betyr ikke så mye for meg eller jentene. Men det er klart at vi heier på Cato. Cato har en stor familie med både foreldre, søsken og barn. Han er svigersønn, nevø, svoger og mer til, og alle heier på han, men de puster kanskje ikke helt nederst i lungene før han er vel hjemme. Cato har vært på jakt etter farer siden han var ung og lovende (lenge før han traff meg) og vi er vel alle vant med å være litt urolig i perioder. Cato har alltid vært fjellvant, fra han gikk i fjellet med mor og far, til jaktturer som ungdom og voksen og de siste 12-13 årene på litt høyere fjell.

Jeg er sikker på at han tar de riktige valgene om det skulle spisse seg til og jeg vet hva han setter høyest i livet: alle oss her hjemme.

Verdens kaldeste fjell? vetkje helt med det altså…. Se her da:

Bilderesultat for camp 2 denali

Dette bildet er tatt av en annen gjeng for mange år siden, i Camp 2. Da snakker vi langt oppe i fjellheimen. For et utrent øye ser ikke dette særlig kaldt ut…. Jeg ligger våken om nettene og tenker på at Cato mye heller skulle vært under vår varme dyne, og ikke vært der oppe i kulden. Men hvis dette stemmer så kommer Cato hjem solbrent på lårene. Som jeg skrev på slutten av forrige blogginnlegg så var de i gang med å bære mat opp til Camp 2. Jeg vil i den forbindelse gjøre oppmerksom på at min antakelse om at de går oppover og ned igjen etterpå faktisk stemmer. Dette inngår i akklimatiseringen. Se tidligere blogginnlegg, wikipedia sin forklaring av det (for noen) ukjente begrepet. Eventuelt: google it.

Nå har det gått litt tid og de har kanskje fått opp resten av maten og utstyret sitt. De gravde det visst ned der oppe. Håper de merket stedet godt. Cato laget noen flotte snøhuler med noen andre sterke menn i vinter. Vi, kvinner og barn, kom opp når hulene var ferdige. Dette med likestilling gjelder ikke i alle sammenhenger. Iallefall, poenget: jeg tenkte gjenbruk og morro for andre som vi prøve å sove i snøhule -  vi må merke inngangen til hulen. Husker ikke helt hva jeg merket den med. Jeg kan aldri tenke meg at jeg ofret en skistav for det, men noe merket vi den iallefall med. Da vi kjørte over Vikafjellet noen uker senere var det speilblank snø…..hmmm, ikke så mye som et spor i snøen. Håper de har en lengre stang eller at Denali en noe mindre værhardt enn Vikafjellet…

En annen ting jeg uroer meg for er om Cato er mett. Cato har ansvar for noen få huslige syssler. Jeg kommer ikke på noen akkurat nå, men har har ….jo forresten: han går jo med bosspannene. Dette med mat, matlaging og sikre at alle spiser, det er mitt ansvar. Nå er han sammen med venner i fjellet, og jeg håper han har nok mat. De har med seg mat for mange dager, til og med om de må vente på en værluke (jeg tror det betyr at det er meldt fint nok vær i en lang nok periode til å ta toppstøtet). Cato er kjempe god på Real turmat, så jeg håper de pakket det. Da han laget middag til oss (den gangen), serverte han Real Turmat til hele gjengen. Vi kunne velge smak selv.

Hun ene som Cato reiser meg, hun med egen reisefacebooksid blir tracket. Tenkte å kjøre en spøk om at hun sikkert er på tinder for der blir man tracket eller at hun kanskje har fotlenke, men jeg kjenner ikke den damen i det hele tatt, så jeg tør ikke. Jeg satser uansett på at Cato er hakk i hel på henne. I så fall har de gått opp og ned noen ganger i samme rute. På det første bildet jeg har lagt til under ser en at gjengen går litt opp og ned...men se på det neste bilde under det neste bilde…..

 

 

Her ser vi resultatet av at de tok med så mye bagasje. De fikk ikke med den rosa trillevognen opp. Han i lekehelikopteret sa sikkert nei, og nå ser dere at de må ta utallige turer opp og ned med alt de har pakket med. 

28. juli fikk vi to satelittmeldinger på en i reisefølge til Cato. To på samme dag, det var kjempe greier. Jeg er redd det ikke blir så hyppig hele veien. I dag over satelitt, postet her: https://www.facebook.com/AimLofty/?pnref=story.

Flytta opp til camp 2 (2848m) og vaert oppe i camp3 (3400m)med mat og utstyr. 14km og mye vekt er flytta. Skiftende vaer.

8 timer senere fant de ut at de like gjerne skulle flytte opp til camp 3. Nå snakker vi høyere oppe i fjellet enn folk flest noen gang har vært.

min draum

(legg merke til at dette langt fra er min drøm….men jeg fant dette et annet sted på bloggen, og det er selvesten som skriver. Det var dette han lokket sponsorene med, før han loppet de for penger. Her er de han fikk med:

#kvalitetskontroll#monterøygarden#Torsvikelektro#peakfitness#ESHbetongogentreprenør#malerfirmamonsen#øygardenelektriske#martonoutdoor#øygardsmila#draumenomsevensummits#liveterbestute#utno#øygarden#hordaland#vestlandet#nrkhordaland#vestnytt#finndinsydpol#entreprenorjosteinoen#seadive#daleoenexperience#øygardenkommune#nordlyssport#Blackdiamond#Falcke#Stenehjemphoto#Kjellemann

I slutten av draumen ligg Mount Everest, men la meg starta med byrjinga. I år 2004 klatra eg Mont Blanc, og vart bitt av basillen. Å klatra høge fjell, gjorde livet verdt å leva. Å stå på toppen av verda, og la inntrykka synka etter planlegging, blodslit og knallhard trening, gav meining til utrykket -Det er nå ein kjenner at ein lever.

(Her har jeg bare noe jeg må legge til, som den superbloggeren jeg har blitt...sa jeg at dette var mitt 4. innlegg? Min bror sa i dag at jeg jeg måtte blogge om hemmeligheter og onenightstands hvis jeg skulle få treff på bloggen. Jeg har ikke noe sånt juicy på lur, men jeg var faktisk med på denne turen til Chamonix, nærmeste by Mont Blanc. Jeg reiste riktignok til Nice å spiste en lasanje da de klatret nesten til toppen av det fjellet….men poenget. Vi hadde lyst på barn- skikkelig lyst- og det var en lege med i reisefølget. Så på kveldene, mens de diskuterte reiseruter og goretexutstyr, så spurte jeg doktoren ut om tips og triks for å få dette til… og vips, uten at han hjalp mer til, så var det i boks. 9 måneder + 2 uker på overtid dukket det opp en liten jente- Cato mente vi burde kalle henne Chamonix).

Ein plan var i emning , men det var først etter å ha klatra Europas høgaste fjell Elbrus i 2008 og så Afrikas høgaste fjell, Kilimanjaro i 2012 at eg vart sikker i mi sak. Eg skal klara og klatra Seven summits. Dei sju høgaste fjella på dei sju kontinenta. Ei bragd få i verda har gjort før meg, og ingen, som bur så lavt, som ein meter over havoverflata i Øygarden!

I 2015 vart det høgaste fjellet i Sør Amerika, Mount Aconcagua besteget i januar, i august same år nådde eg toppen av Mount Kosciuszko i Australia. Til sommaren reiser eg til Nord Amerika, der verdens kaldeste fjell Denali ligg. Ein 21 dagers ekspedisjon ventar på meg der.

Kva kan eg gje attende til dykkar bedrift, mot at dåke støttar meg.

Ok, dette var siste nytt fra fjellbloggen for i dag. Det er sant som Sophie Elise sier: Det er knallhardt å blogge. Timesvis med skriving og research hver dag. Forresten veldig kjekt med den positive tilbakemeldingen.