Frå flatt hav til verdas tak- følg meg i draumen om å bestige The 7summits

Cato Risløw

Mount Kosciuszko. 2015. 1 av 7

Toppen nådd!
Mount Kosciuszko er det høyeste fjellet i Fastlands-Australia, det er 2 228 meter høyt og ligger i delstaten New South Wales. I 1840 ble det oppkalt etter den polske nasjonalhelten Tadeusz Kościuszko av den polske oppdageren grev Paweł Edmund Strzelecki. 

8. august 2015 · Jindabyne, New South Wales, Australia ·

 

I Snowy White Mountain, sør for Canberra Australia var det vinter.

Etter ein uendeleg lang flytur, og fleire mellomlandingar ankom eg Jindabyne i verdens minste leiebil. Nissan Micra. Plassmangel var likevel ikkje eit problem, då «gramming» før slike turar er eit av hovedfokusa.

Det var vinterferie i Australia, og ikkje lett å oppdriva nokon overnattingsplass, men det ordna seg til slutt. Margareth ei koseleg eldre dame forbarma seg over meg, og eg vart innlosjert i herberget med det fengande namnet Jumblerock. Mannen hennar, Rick på 85 hadde vore i Noreg for 60 år siden, og kjørt gjennom landet på ein moped han hadde kjøpt i Frankrike. Rick var ein sosial kar med talegåvene på plass, og eg fekk mange fine kveldar med gode historier frå turar hann hadde vore på, og han hadde og mykje å forteje om skogbrannar og fjellene rundt Jindabyne.

Truger og snøbrett ble leigd inn, kart og kompass kjøpt, og ruta sjekka ut,med god hjelp frå gutta på Mountain shop. Laurdag morgon var eg klar.

Værmeldinga viste 25 km/t med vind fredag og 50 km/t og -17 på søndag. Laurdagen derimot var det meldt rimelige -4 og 5km/t med vind. Perfekte forhold til å gå til toppen av Kosciuszko..

Turen til Eagles Nest

Fra Eagles Nest på 1900 moh var det blå himmel og sol, men vinden var kald og temperaturen sank kjapt til -7 grader og ikke -4 som det var meldt. Med brett og utstyr på ryggen var det likevel ikkje noko problem å halde varmen. Etter nokre timar, traff eg på ein australsk kar som hadde overnatta i Sadelen mellom siste fjellet jeg passerte og Mount Kosciuszko. Han hadde hatt ei rimelig kald natt.

Han fyrte opp jetboilen og bydde på kaffe, mens eg sat meg godt til rette i snøen. Han var der for å teste teknisk utstyr for ett firma i Østerrike.

Tredve minutter senere forlot eg sadelen, og nådde Kosciuszkos summit i strålande sol.

 
 
  • Rett kurs:)

    3 dager før toppstøt: Det åpna seg opp eit flott værvindu med vind på berre 5km/t på lørdag, og temperaturer på behagelege 4- Har bestemt meg for å gjere alt klart torsdag og fredag, og så tar eg toppen lørdag. Er eg heldig får eg sol på toppen:)

  • Testet teknisk utstyr for Bob`s Your Uncle www.bobsyouruncle.no

    Bob'your uncle innfridde forventningane og holdt meg varm i alle pausane til tross for -7 og kald vind til tider.

  • Toppen nådd, på veg attende!

    Summit day: Kosciuszko nådd i dag i strålande sol, værvarselet slo til og turen var magisk! Bob'your uncle innfridde forventningane og holdt meg varm i alle pausene til tross for -7 og kald vind til tider. Er ein smule solbrent

Aconcagua. 2015. 2 av 7

Aconcagua (6 961 moh.) er et fjell i Argentina, nær grensen mot Chile. Dette er det høyeste fjellet både i Andesfjellene og i Amerika – og det høyeste fjellet utenfor Asia. Ingen annen fjelltopp, bortsett fra Mount Everest, er lenger borte fra en høyere fjelltopp. Det har blitt hevdet, bl.a. fra argentinsk hold at Aconcagua er over 7 000 meter høy, men et team av forskere målte i 2012 toppen til 6 960,8 meter over gjennomsnittlig havnivå. Aconcagua inngår i The Seven Summits, som er det høyeste fjellet på hvert av jordens kontinenter.
Fjellet har en kompleks geologisk oppbygning, og til tross for at mange av bergartene er vulkanske, er det den generelle oppfatningen at Aconcagua ikke er en erodert, sovende vulkan som man kanskje kunne tro. Dermed er det Ojos del Salado i samme fjellkjede som er verdens høyeste vulkan.
Toppen ligger 15 kilometer øst for Andesfjellenes hovedrygg, på argentinsk område. Dette er den tørre siden av Andes, så, til tross for høyden er det ikke mye snø og is på Aconcagua. Fjellet ble første gang besteget i 1897 av sveitseren Matthias Zurbriggen. Fjellet ble første gang vinterbesteget av nordmennene Eilert Sundt og Thorleif Bache i 1915. I 2002 ble Tormod Granheim og Tomas Olsson de første skandinaver som kjørte ski fra toppen av fjellet, via den 55° bratte Polskebreen.

Aconcagua (6 961 moh.) -

14 Januar 2015 kl 1350 nådde eg toppen av Sør Amerikas høgste fjell, Aconcagua 6962moh, saman med svoger Thomas Oen. På toppen var krummingen av jordkloden og eit fjellmassiv som bada i sol frå blå himmel eit utroleg syn. Vindstille...

14 Januar er ein historisk dato, i eit historisk år for fjellet. 14 Januar er datoen Matthias Zurbriggen gjorde førstebestigningen av fjellet i 1897. Og i år, er det 100 år siden nordmennene Sundt, Bache og Aas gjorde den første vinterbestigningen av Aconcagua. Turen var lang, høg og tøff, men ikkje tøffare enn eg hadde regna med. Aconcagua er meir enn toppen. 17 dager - bæredagar, flyttedagar, kviledagar og teltnetter i eit storslått landskap. Inn og ut Vacasdalen og opp og ned fjellet med eit superlag. Vær og vind, heteslag og frost, stein og grus, bæsjeposar og drytech. Livet er best ute, og Aconcagua gløymer eg aldri!

  • Dronningen av Andes

    På veg attende etter bestigninga, sit me og slapper av på 3500 moh, med utsikt til Aconcagua i det fjerne. Vakkert.

  • Middagstid

    På veg mot toppen, leir er etablert og middagen i full gang.

  • Attende etter turen, Vacas valley var tørr og støvete, det smakte med god drikke etter mange dagar på tur.

Kilimanjaro 2012. 3 av 7

Kilimanjaro er et fjell nordøst i Tanzania. Det består av tre sovende vulkaner: Shira i vest, stigende til 3 962 meters høyde, Mawenzi i øst, med 5 149 meters høyde, og Kibo, som er det yngste geologisk, som ligger mellom to andre og som med Uhuru Peak på 5 895 meter over havet er det høyeste punktet i Afrika.

Vi var ett reisefølge på 8 nordmenn fra hele landet, som reiste til Afrika i lag. Målet var Kili. Min turkamerat denne gangen var svoger Jarle, som er ein bereist kar, men som ikkje hadde vært i denne høgden tidligere. Det skulle snart vise seg at det ikke var noe problem. Vi hadde fine dager, der vi vandret i time etter time gjennom landskap som endret seg hele tiden. Det var grønne enger, jungel og tilslutt karrig marslandskap, på veien mot toppen. Nest siste stopp, var i Shira II. Der kom vi til sommer, men om natta blåste det opp, og vi fikk såvidt reddet bade mattelt og toaletteltet før alt blåste avgårde. Det startet å snø, og vi kunne stå opp om morgenen til snøhvitt landskap.

I løpet av dagen, smeltet snøen mens vi gikk, og vi nådde Barafu, siste camp før toppstøtet i strålende sol. På veien hadde vi mistet to av gruppa, som måtte snu på grunn av matforgiftning. Det er små marginer i fjellet. Toppnatta var magisk, vi startet før sola sto opp, og turne skulle vare i 14 timer. Vi ankom toppen i totalt mørke, men etter en halvtime strakte solstrålene seg over fjellet, og badet isbreen nær toppen i rosa lys. Magisk! Turen ned gikk fort, og vi kunne jogge, springe nedover i grustakene. Ein herleg tur, med ein flott gjeng!

Kilimanjaro er også kjent for isbreen på toppen. Sneen på Kilimanjaro har krympet siden begynnelsen av det tjuende århundret, og forventes å forsvinne helt i løpet av 2020-50. Den minkende snøkappen forklares dels med global oppvarming, men også avskoging er en viktig faktor.

Etter at fjellets legendariske eksistens ble bekreftet av den tyske misjonæren Johannes Rebmann i 1848, har Kilimanjaro tiltrukket seg flere oppdagelsesreisende. Hans Meyer og Ludwig Purtscheller nådde toppen i 1889 sammen med sin guide Yohani Kinyala Lauwo.

Navnet som brukes til å angi hele fjellet er stavet Kilimanjaro på de fleste europeiske språk. Navnet er dannet som en kombinasjon av to kichaggaord: Kilemia og ngaruo med betydningen «vanskelig å klatre». Fjellet besøkes årlig av tusenvis av turgåere som forsøker å nå toppen; om lag 85% av dem lykkes.

 

  • Shira II

    Bildet er tatt før Shira II, og nå er toppen ganske nær- men vi skal gå rundt og opp på motsatt side, det er med tanke på en god klimatiseringsprosess.

  • Barafu

    På vei til Barafu i marslandskap. Barafu er siste camp, før toppstøt.

  • Mveka camp

    Godt med ein pust i bakken etter 14 timers toppstøt og retur.

Elbrus 2008. 4 av 7

Elbrus i Kaukasus-fjellene, Russland er en sovende stratovulkan som har tre topper, Øst-Elbrus (5 621 moh.), Vest-Elbrus (5 642 moh.) og Sørvest-Elbrus (5 600 moh.). Fjellet ligger ikke langt fra grensen til Georgia.

Det finnes forskjellige konvensjoner om hvor grensen mellom Europa og Asia går. Elbrus blir derfor tilordnet Europa eller Asia avhengig av hvilken konvensjon som blir lagt til grunn. Ingen av disse konvensjonene er offisielle. Dersom Elbrus blir sett som europeisk, er det Europas høyeste fjell, og går dermed inn blant The Seven Summits.

Herleg tur til toppen av Europa. Vi bodde i Cheget, en liten by, der vi handlet proviant, og hadde valgt å overnatte en natt, den dagen vi kom nedigjen fra toppen, etter bestigelsen av Elbrus. Den natta skulle vise seg å bli meget dramatisk. Jeg kommer tilbake til det senere.

I basecamp, var det satt opp trebarakker, og stemmningen var god. Sola skinte, og maten var super. Vi hadde gjort eit godt forarbeid, og var godt avklimatisert,

  • Kryssing av elv

    På vegen inn til foten av Elbrus, var me avhengig av å krysse elver. Hestane som bar teltleir og mat, var nokre tøffe skapningar som ikkje kvidde seg for å forsere stryk i kaldt elvevatn.

  • Aklimatiseringstur

    Mange flotte fjell å aklimatisere seg i, bildet er frå eit fjellpass eit stykke frå Cheget, landsbyen me hadde som utgangspunkt før me reiste oppover mot Elbrus.

  • Sadelen

    Siste økt mot toppen, vi går frå sadelen mellom dei to høgaste fjelltoppene, ein seig bakke, som til slutt flater ut. Dei siste hundre meterene til toppen var fint terreng og hard snø. Utsikta var upåklagelig!

Denali 2017. 5 av 7

Toppen av Denali 6190 moh

Kåno skreiv blogg for meg mens eg var på tur, det var mykje meir populært enn når eg skreiv mine eigne bloggar😂 Mine vart lest av ca 1200 stk i veka i snitt, kånemor sine innlegg vart lest av 3500 stk i veka👏 Her er eit eksempel på eit av innlegga hennar: 

Ja, da var han hjemme igjen da. Og jeg trodde at tiden som superblogger og kjendis var over. Kjente det var litt godt også, for jeg begynte å gå tom for morsomheter, og hadde lyst å gi meg på topp - som en skikkelig idrettsstjerne. Men slik ble det altså ikke.

En venninne av meg sa en gang at til meg at det var dårlig gjort av meg å ikke fortelle hvor vondt det var i tiden ETTER en fødsel. Det var heller ingen som sa til meg at tiden ETTER at mannen har besteget et fjell er ensom og slitsom. Det er som å få enda et barn inn i alenemortilværelsen min. Her må jeg kanskje forklare litt. Vi hentet han på Flesland, og han var våken, til og med i bilen hjem holdt han seg våken. Med sprukken leppe, sår i fjeset, skjegg overalt og hender som har sett bedre tider var vi jenter godt fornøyde med å få han hjem. Disse sårene skyldes kulde.  Det hadde visst kommet ned i minus 40 effektive noen netter, som tar på både hud og hender. Den rødlige skjeggparykken som dekket store deler av fjeset hans hadde beskyttet godt mot både sol og kulde. I solsteken kunne det bli opp til 30 plussgrader, spesielt inne i teltene. Da er det ikke vanskelig å skjønne at det blir vanskelig å kle seg etter været.

Poenget: Cato har ikke gjort mye annet enn å sove og spise siden han kom hjem. Han ankom som kjent lørdag, sov fra 18 til 11 dagen etter. Det er slik som med trøtte barn på lørdagskvelden som sovner på sofaen (mens yngstejenta lå oppå han og spilte på sin ipad) og man må følge i seng litt senere. Dagen etter innhentet jeg profesjonell underholdning, noen venner, som klarte å holde han våken til 23. Imponerende.

Turen har vi fått informasjon om i bruddstykker. Han måtte kjøre bil noen timer i går, på vår ferd til det blide sørland. Da fortalte han om temperatursvingninger, kuldeskader og den harde sisteetappen mot toppen, hvor de hadde måtte gå noen dager tidligere enn først planlagt. Det hadde visst vært greit å henge noen dager ekstra på den høyden for å sikre at alle tålte den tynne luften mot toppen. Her snakker vi hjerne og lungeødem, men det får de som er mest interessert google selv.  

Men slik ble det altså ikke, pga et værvindu, som ikke skulle vare så lenge. De hadde ikke nok mat lagret der oppe på 5200 moh, til å vente på et eventuelt nytt “vindu” (som fjellblogger og du som følger så blir vi stadige bedre på sånne fjelluttrykk...vi kommer til å høres ut som profesjonelle om vi tar de i bruk i sosiale sammenhenger). Dette såkalte værvinduet var ikke optimalt, men de vurderte det som godt nok, og eneste mulighet for å forsøke seg på å nå toppen. White-out er et nytt ord jeg har lært meg, da blir det helt hvitt rundt deg av snø, og man skjønner selv at det da blir vanskelig å se hvor man skal gå. Som en liten snøstorm, med sidelengsflyvende snø pga vind. Store mengder snø gjorde at første etappe av denne siste etappen tok fem timer, mot normalt to. Det er plassert noen kroker på de mest farlige stedene på ferden mot toppen, som man kan klikke seg inn på for å unngå å falle utfor høyder man bare kan tenkte seg. Det synes jeg er omtenksomt av amerikanerne. Disse krokene var dekket med snø og det var en kraftanstrengelse og grave frem en etter en i over femtusen meters høyde. Man blir visst litt ekstra sliten av å arbeide der oppe i høyden. Han sier det er som å puste gjennom et tynt sugerør mens man jobber, for de som har prøvd det. Både isøks og tuppen av stegjern var i bruk på vei oppover. Dette “glemte” han å si så mye om før han reiste. Lite visste jeg at han skulle henge og dingle i fjellveggen fra tuppen av skoen.

Han fortalte også at de bar med seg all avføringen til alle i gruppen hele veien. De gravde ned noen kasser med drit (bokstavelig talt) på vei opp, som de gravde opp igjen på veien ned. Når de kom helt ned igjen og bæsjen hadde vært med på helikoptertur og det hele fikk han et flott flagg i premie for å ha tatt vare på så mye bæsj. Andre som går til toppen av Denali gjør det på andre måter (sikkert ikke alle, om noen skulle føle seg truffet), de bare slenger det ned i dype bresprekker. For meg høres jo det ut som en kjempe løsning. De der bresprekkene har jeg hørt kan bli opp til flere hundre meter dype. Så lenge man ikke faller ned i en selv, så må jo det være kjempe greier. Men det viser seg at det blir forurensing av det, i form av e coli i drikkevann lengre nede i dalene. Det er jo uheldig.

Våre venner som bor på det blide sørland stod klar da vi ankom Arendal i går. Klem og Cremante i døren. Cato holdt ut en liten time, før han ble beordret i seng. Han skulle passe på barna i bassenget (ja de der vennene våre har faktisk basseng i hagen), og vi tok Cato i å duppe på vakt. Hvem skulle tro at man utviklet utmattelsessyndrom etter å ha besteget nordamerikas høyeste fjell.

Ja det var visst et krevende fjell og klatre, men mye snø og mye vær. Det var lange dager med tung bagasje. Ikke noen hvilken som helst topptur dette :-) Av cirka 1200 klatrere var det ca 800 som aldri så snurten til toppen av Denali. Denali er visst ikke for hvem som helst. Cato kunne fortelle om frostbites  og amputeringer (frostbites er visst at fingrene vokser/væsker seg, pga forfrysning,og hovner opp - og noen ganger må de kutte med nærmeste synlige ledd. For oss andre vanlig folk, så høres det helt sinnsykt ut å utsette seg for dette frivillig.

Han kunne også fortelle ungene og meg om fantastiske inntrykk på toppen, man kunne se krummingen av jordkloden i horisonten, sol og måne på himmelen samtidig og breer på kryss og tvers-  krummet rundt bunnen av fjellene. Han fortalte om en utsikten som virket “uendelig” i grått, mørkeblått og hvitt.

Han får ta den mer detaljerte utgaven av turen om et par dager. Han skal bare sove litt først…. Jeg og småjentene koser oss videre på ferie, og gleder oss til at Cato er tilbake i full fart! Kjenner vi han rett, tar ikke det så lang tid:)

 

  • Toppen! 6190 moh

    Fullstendig white out på toppen. 10 minutt før var utsikten fantastisk, og ein kunne sjå sola og månen samtidig. Det er flott å klatre i midnattsol i Alaska!

  • Samarbeidspartnere

    Her avbilda Saman med meg i camp 4, jakken med logoane deira og min - frå flatt hav til verdas tak- var med heile vegen til toppen!

  • Denali er ikkje for alle

    I mai, var det berre 15% som nådde toppen, når me kom i juli, var talet stege til rett over 30 % , som siste gruppe som sto på toppen i 2017, var me med å løfte taket til over 40%. Det betyr likevel at nesten 800 av ca 1200 klatrere ikkje nådde toppen.

Overskrift

Jeg er en paragraf. Klikk her for å legge til din egen tekst og endre på meg. Jeg er en god plass der du kan fortelle din historie og la dine besøkende vite litt mer om deg.

Antarktis mt. Vinston 2017/2018. 6 av 7

Skriv meir når eg har komen litt lengre i planleggingen, men har eit håp om å setje føttene på kontinentet Antarktis 29.12.2017. Time Will show om me får det til😊